Blogging har visst seg å ikkje være den dans på roser som eg tidligere trodde. Grunn en fordi eg ikkje tror eg får laste opp bilder og eg vet ikkje om eg syns at d e like kult viss ikkje eg får legge ut bilder. But hell Im gonna try, kem vet, kanskje etter de mangfoldige timene eg har spilt Alias har ordforrådet mitt har utviklet seg såpass at eg EI treng bilder for å forklare lykken eg opplever. Og btw, eg har no åpnet sånn at alle kan kommentere, så viss eg ikkje får en voldsom feedback no blir eg skuffa.
De siste dagene har ikkje vært spesielt actionfylte, vi har løpt Beijing rundt for å få nok kontanter t å betale seks måneder me husleige og skolepengere innen onsdag. Og dåke tenker kanskje kulan me drama og bare ta ut pengene, men når d bare går ann å ta ut 2500kr om dagen, og alle andre i Wudaokou har d samme på agendaen som oss så minibankene begynner å tømmes e d ikkje onlyonly.
Ellers så har gamle venner og bekjente begynte å trekke tbake, og d e særs kosli å se guttene mine igjen. De e like pene, like morsome, like snille og like flinke å drikke øl som de alltid har vært. Dette setter eg stor pris på. No sitter Ingrid og meg sjøl på Brigde(og hater litt å være norske og den ekstreme trangene vi har t å sitte ute når d e fint vær for vi holder på å svette ihjel, men d har ingenting me saken å gjøre) og venter på Heiko, som har vært på opplevelsesferd i Korea de siste dagene, så d blir spennende.
Ja, d va vel ikkje strengt talt mer eg hadde på hjertet, eg e så grååådi gira for å begynne på skolen no. D føles litt som bare alt e på vent t dess, oh thats gonna be one happy day! Eg har gitt klar beskjed t alle mine venner(dvs kelnerene på Helens) at eg har sluttet som engelsk talenende fra den 6. september. Ok, no ska eg bli intervjuet for en film. Wee!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar